Over and over

Isn't it good to be human

When you know by making foolish mistakes

You're in constant motion 

When in thinking that you're ever so late

You're never so late

Fargeriket

Det er ikkje berre berre å blande den perfekte lillafargen. Sjølv med bakgrunn frå tegning, form og farge (Philip) og media og kommunikasjon (meg sjølv) slik at begrep som RGB og CMYK har betydning for oss begge, og med ein nyetablert kontrastvegg i stua, ville ikkje den perfekte lillafargen komme utan kamp.

Prosjekt; restaurere tante Emmas gamle hjørneskap har underholdt oss i eit par veker. Det kom inn døra i sin  originale drakt fra 60-tallet, og var møtt med stor motstand. Philip er aldri så feminin og kreativ som når det gjeld interiør, til min store glede, og på kort tid var vi einige om korleis det måtte bli.

Designet er enkelt: kvit basisfarge og mange loddrette striper i ulike farger. Meir nøyaktig raudt, grått, gult, grønt blått og ja - lilla.

Etter mykje fram og tilbake, knusing av glasset i skapdøra, sliping, tre lag grunning, tom for maskeringstape TRE ganger, feil pensel, riktig pensel, feil farge, riktig farge, avispapir over heile kjøkkengolvet og kommentarer som "jeg tror kanskje jeg skal gjøre resten av flikkearbeidet, ikke for å være frekk eller noe, men du er så jævlig klønete"(Philip) er vi snart i mål. Skapet står i stua, og ser ut som rekvisita fra Charlie og sjokoladefabrikken. Nytt glass ventes denne veka. Eit ørlite lag til med lakk, så er vi i mål.

Resultatet ser du deler av her! Større bilde kjem når glassruta er på plass. Stay tuned.

§ Ytringsfrihet og anna fjas

I går var ein uvurderlig inspirerande dag på jobb. Dessverre gjekk eg glipp av Mads Gilberts forrykande ord til ungdommen på Nordahl Grieg VGS på mandag, men i går fekk eg delta i eit meir enn spennande tolkeoppdrag. Paneldebatten mellom Eskil Pedersen (AUF), Einar Drægebø (bistandsadvokat for AUF Hordaland sine overlevende) og diverse redaksjonsansvarlige for BT, VG og TV2 tok plass i aulaen ved den vidaregåande skulen i Fana, og eg var ei av dei heldige tolkejentene som fekk formidle vidare til teiknspråk kva som var (og er) tanken bak mange mange medieoppslag i tida etter 22. juli 2011.

Anledningen er framtidskonferansen som skulen arrangerer kvart år. Fleire profilerte foredragsholdere blir invitert til å snakke om det dei veit mest om. Programmet går over tre dagar og har både forskning, teknologi, naturvern, helse, bistand, media, utdanning og arbeidsliv som aktuelle tema.

Det heile har fått meg til å tenke lovverket. Samtlige foredragsholdere henviser til lovtekster, rettigheter, rettssaker, konvensjoner og etikk. Norge har eit strengt lovverk på mange områder. Og det strammes framleis inn. Eit foredrag av Georg Apenes kunne informere oss om lovendringsforslag under behandling omfatter at man ikkje skal ha tillatelse til å sitte på kunnskap som er ansett som "unormal" for deg som person, dersom den samme kunnskapen kan knyttes til forsøk på eller planlegging av terroristiske handlinger. I praksis betyr det at du kan bli straffa for å eige ei kjemibok dersom du ikkje er kjemistudent - boka kan jo tross alt lære deg korleis du skal produsere sprengstoff på gutterommet.

Norges grunnlov av 17. mai 1814 står i dag i sin heilhet, og på originalspråket, som vårt lovgrunnlag. Den står som lex superior i juridisk vurdering, altså "loven over alle lover". I praksis er den derimot ikkje mykje i bruk. Likevel bygger alle lover og forskrifter som vi faktisk kjenner til i dag, på grunnlova. Det einaste vi framleis direkte tek i bruk er lova om ytringsfridom og også ordninga med folkesuverenitetsprinsipper, og korleis stortinget eg bygd opp. Hadde vi derimot tatt i bruk grunnlova som førande konstitusjon i dag, ville for eksempel ingen damer kunne stemme ved valget.

Men ytringsfridom, den var vi kjapt ute med! Advokat Jon Wessel-Aas holdt foredrag om ytringsfriheten i dagens digitale kommunikasjon, og peika blant anna på DLT (datalagringsdirektivet) som ein trussel for ytringsfridomen i framtida. Ikkje fordi den vil forsvinne, men fordi ingen lenger vil våge å motsette seg majoriteten i samfunnet og i aller minste grad staten, for uansett kor anonym du opptrer vil du kunne bli spora opp. Datalagringsdirektivet er mange nordmenn likegyldige til. Mange politisk underutvikla land ser til Norge når dei treng eit forbilde for sin egen stats framtid. Dei aller aller fleste blir skikkelig forvirra når dei forstår at vi er i ferd med å innføre ein politikk som tillater sporing av samtlige bevegelser som utføres av kvar einaste person. Akkurat kva denne reaksjonen bør fortelle oss er eg ikkje sikker på, men at vi er lett å få tak i, det er det ingen tvil om.

Datalagringsdirektivet i praksis kan vere eit fantastisk verktøy på godt og vondt. Det som er skremmande er lovendringane som tillater innsyn i private data raskare enn før.

Ny dag på Nordahl Grieg er i gang, siste dag i årets framtidskonferanse. Bring it!

Bakegalskap

Denne helga har vert knall. Det heile starta med at eg skulle på jobb i går tidlig, ukristelig tidlig faktisk. Gleden var stor då eg ramla inn på kontoret og fekk mange rare blikk og kommentaren "skal du vere her no?". Aldri feil å reise heim frå jobb og legge seg igjen fordi det er for tidlig å egentlig stå opp.
(I ei bisetning kan det nevnast at eg kjørte den nye bilen vår (!) til jobb for første gang, og dermed var tok det også ca 11 minutt å køyre heim igjen.)

Heime var Philip ultraforfjamsa når eg sneik meg tilbake i senga og la meg til å sove igjen. Faktisk trudde han at han hadde sove vekk heile dagen. Ironisk nok var eg så oppspilt over å ha fri at eg ikkje fekk sove. Så eg gjorde like gjerne skulearbeid heile dagen til klokka var blitt halv to. Deretter tok eg meg ein løpetur. Både skulearbeid og løping var ikkje veldig hardt når eg heile tida kunne minne meg sjølv på at eg heva lønn på 256,-/timen heilt til klokka tre!

Kvelden kom og mens Philip satt i transe foran PC-skjermen og googla noke sånt som "living in the Georgian mountains for a month or two while skiing every day" tok eg meg ein dusj og gjorde meg klar for voksenmiddag hos Therese og Håkon. Igjen folkens; tusen milliona takk for digg middag og kjempeselskap. Sjølv om dei gamle  gjekk heim og overlot drækkinga til ølbryggjarlauget urimelig tidlig. Lova å vere litt mindre voksen neste gang!

I dag har eg tråla bloggverden og fått ny inspirasjon - derav nytt design og ikkje minst nytt innlegg. Presset blei ikkje mindre av at Philip drog med seg Daniel, Sandro og Yngre heim fra ein skøytetur på Slåtthaug, og Daniel presterer å kommentere den labre bloggaktiviteten min med nedlatande tone. Etterpå laga han kjempegod kakao, som var ferdig akkurat samtidig som mine rykande ferske heimelaga skillingsboller. Søndagen var komplett. Etterpå stakk alle mannfolka og no sitter eg her og nyter vinterhagen for meg sjølv og tenker at det er fint å vere meg.

Kom på eit sitat som min venn Audun Hetland (ein mann som kan gjere dei tristeste i godt humør) sa for mange år tilbake; "De beste planene er ofte de du må legge fordi de første planene gikk i vasken". 


På tide med te, TV-kveld og wordfeud til augene ramla ut.

Nytt år, ny stil?

Tida flyr når man har det kjekt!

Turen til Dubai vart kanonbra. Digg vær, fine folk og fallskjermhopping. Kan man be om meir? Ja, klart man kan! Billige taxiturar, milevis med spennande shopping, alle tenkelige (og utenkelige) restauranter og vanvittig bra service. Kan man DÅ be om meir? Nei igrunn ikkje. Men som sagt, moro var det!

Verdens høgaste byggverk, Burj Khalifa, tårner ein plass mellom 800 og 900 meter over bakken. Eg og Philip tok heisen opp i 124. etasje når vi var der i september. Det som er litt kuriøst er at arealet i etasjane mot toppen blir mindre og mindre. Faktisk veldig små. Eg tør ikkje gjette anna enn at toppetasjen er ein ettroms hybel.

Vi hang masse med tyskeren Niema og litt med hans kompis Gary fra Belgia. Her avbilda sammen med hans britiske venn som gav oss to (!) øl i hendene når vi kom inn i denne harrybaren. Sjipparen i knallhumør som alltid!

Vakkert og surrealistisk med landingsområdet og skylinen i bakgrunnen. Guttepjokken på bildet over er barn av to aktive fallskjermhoppere fra USA som er ansatt på feltet i Dubai. Han og søstra fjasa rundt på feltet og kosa seg i alles selskap. Her etter rullebrettkonkurranse med Philip.

Solnedgangen bak Philip på stranda. Skapte eit fantastisk lys kvar einaste kveld.

Dei siste bildene eg fant på kameraet var frå nyttårskvelden, som  vi feira i 23. etasje på eit fasjonabelt hotell med utsikt over dei viktigste fyrverkeria. Her budde Åsmund og Karen i sin to-etasjes suite med 4 balkonger. Vi bestilte mat for 550,- per pers, og likevel var vi overraska når dei kom med ein heilt bryllupsbuffet til oss.

Gøy med fest, gøy med tur til Dubai og gøy med nytt år og nye muligheter.
BRING IT ON.

(Det eg ikkje tenkte for masse på når eg var i Dubai, var at eg burde shoppe litt klær til å starte det nye året på NHH med. Det gjorde eg altså ikkje.) 

Reiseguri og hennes likesinnede mann

Sitter på kontoret (altså, midt i eit svært lagerrom med 7 meter takhøgde og ræva akustikk) i Nordnorge og ser fram til juleferie i Dubai. Gi meg pompøse byggverk og billige taxier, overkommelig temperatur og daglig room service!

I begynnelsen av året kan eg hugse at eg tenkte "dette året blir det nok litt reising på meg, ja".
Så satt eg her ein dag når det slo meg at "dette året har det blitt litt reising på meg, ja".
Dette blogginnlegget er nok ikkje av veldig underholdningsverdi for noken andre enn meg, men her kjem eit forsøk på å oppsummere reisene eg har gjort i 2011!

Februar var ein perfekt måned å reise til Bottrop med Sunniva i heile 9 dagar. Det var håplaust å dra heim igjen utan å ha planlagt ein ny tur, så i april tok vi turen igjen - denne gangen med heile Flågespetakkelet. Ikkje meir enn eit par veker seinare var det sesongstart på Voss. Pangstart på sommeren og mange kvalitetshopp frå full høgde var god medisin etter ein hard vinter. Ikkje lenge etterpå, i begynnelsen av mai tok eg meg ein spontantur til London for å besøke Karoline. Knapt ein månad seinare satt eg på flyet til Dublin for å besøke mamma og Garret. Det var i juni altså. I juli flaug eg over til Sverige for betre værforhold og god stemning. Ferien fauk avgårde (lurer framleis på kor det blei av sommeren i år?) men det gjorde ikkje så masse - for i september venta jo ein laaang ferie til Baku og Dubai med Philip. Vi var ikkje heime før uti oktober, etter å ha svinsa innom Bottrop på veg tilbake også. Det gav meirsmak, og eg måtte tilbake igjen dit no i begynnelsen av november. I tillegg til alt dette har eg vore i Mo i Rana i totalt 3 mnd i løpet av året, og det er minst like langt opp hit som det er ned til kontinentet. For å avslutte det heile skal eg til Dubai igjen på ferie, som sagt, i desember.


Mon tru om eg har brukt opp CO2-kvota mi i år?
(For ikkje å nevne dei 130 fallskjermhoppa eg gjorde i sommer?)

Og man skulle kanskje tru at dette var meir enn nok. Men sjølv om det har vore mykje reising kan eg legge til at ein klubbtur til Russland var sårt sakna i år, og at eg meir enn gjerne skulle hatt meg enda ein tur til Dublin på samvittigheten. Eg har begynt å få eit respektabelt beløp med poeng på SAS Eurobonus-kortet mitt, og Choice-medlemskapet mitt er oppgradert frå Basic til Silver automatisk grunna høgfrekventert overnatting i jobbsamanheng.

Midt i all galskapen har vi slått oss til ro. Leiligheten er framleis flett ny og forlovelsen er rykande fersk. Eg HATA å vere vekkreist når Philip er heime, og når Philip er vekke er det nesten litt kjipt å vere for mykje heime aleine. Det heile er eit puslespel med litt ujevne brikker, men vi er begynt å bli skikkelig gode på legge det slik at det går opp.

Men når vi er heime begge to, har deilig musikk på i stova, alle lysa er tent og vi sitter i vinterhagen med kvart vårt glas raudvin.. Eller har spist taco og slenger oss på gjestesenga for å sjå episode opp og episode ned av Greys Anatomy eller Boardwalk Empire i ein trygg armkrok.. Då tenker eg at alt av kvardagskaos er verdt det.

Utan å vite om det eine, er det vanskelig å sette pris på det andre. 

Ja, det vil eg!

Kjæresten min i fire og eit halvt år, som eg har kjent i seks og eit halvt år, spurte meg på søndag om eg ikkje kunne tenke meg å gifte meg med han! Kroppen min, hjernen min, hjertet mitt og all form for fysisk og psykisk Stine svara umiddelbart "JA, det vil eg". Ingen betenkningstid behøvdes. Det trur eg er fordi eg har ein sterk fornemmelse av at det er sånn det skal bli. Då meiner eg ikkje at eg skal bu i Norge og jobbe som døvetolktolk, eller drive med fallskjermhopping for evig. Det er sånne ting eg ikkje veit noke om. Men at eg skal vere sammen med Philip underveis, det er eg overbevist om.

Så no skal eg og Philip prøve å planlegge eit bryllup. Korleis skal vi gjere dette då? Skal vi ha det på vinteren eller sommeren? Ute eller inne? Utlandet? Bømoen? Hegreneset? Skal vi planlegge i god tid, eller vere litt spontane? Levande musikk? Piñata? Øl eller vin eller begge deler? Korleis skal kjolen vere? Og kem skal "gi meg bort"? Det einaste vi veit er at det kjem til å skje. Ingen særlig grunn til å stresse, iallefall. Alle gode idéer mottas likevel med stor takk.

Stor, lykkelig klem til alle sammen frå meg!
Heia kjærleiken.

Mud volcano Sunday!

På forhånd har eg gjort litt research, og laga ei slags oversikt over ting som kan vere kjekt å få med seg i løpet av denne turen til Az. Ei av dei tinga var "mud volcanoes", som er eit fenomen eg aldri tidligere har hørt om, men som fins i det småkuperte landskapet på kysten sør for Baku, i retning Iran. I Lonely Planet sitt syltynne hefte som omhandler både Aserbajdsjan, Georgia og Armenia, står det eit ørlite avsnitt om gjørmevulkanane samt ein relativt tvetydig veibeskrivelse, men nok til at vi i går la ut på ekspedisjon.

Vi heiv oss i bilen og la avgårde. Det regna første halvtimen, og temperaturen låg på komfortable 21 grader. Straks det slutta å regne og vi inntok semi-ørkenen sør for Baku tok det imidlertid ikkje lang tid før vi var oppe i 31 grader i skyggen. Philip er ein stødig sjåfør i den ellers håplause trafikken, og tok oss (til tross for heit diskusjon rundt betydningen av order "junction") på riktig avkjørsel. Vi surra litt rundt i det tørre ørkenområdet før ei babushka skjønte ka som var greia og peika oss i riktig retning.

 Det bar oppover ein sandete, svingete vei langs "a hill on your right hand side" som Lonely Planet beskriver det. Ikkje eit menneske å sjå i mange kilometers omkrets. Vindstyrken kunne kjennes godt på den lille poloen, og sanden som virvla rundt på utsida kunne fortelle ka som venta oss når vi skulle ut av bilen. Ikkje rart egentlig, når vi skulle på toppen av ein 120-meters sanddyne, med kast frå det Kaspiske Hav rett inn fra øst.

Siste bakken opp var det reine Dakar-showet, men den lille poloen med automatgir imponerte kraftig og tok oss heilt opp. Der var det éin anna bil, men den forsvant når vi kom. Så då var vi aleine med alle gjørmevulkanane!

No skal eg ikkje sei at eg er vitenskapelig overbevist om dette her, men eg antar at vulkanane dannes fordi det kjem gass opp fra jorda som treffer vatn og sand underveis - derav gjørme. Så kjem denne gassen opp gjennom kanaler i bakken, og derfor munner den ut samme sted kver gang. Det finnes også brennande fjell her i Az, og prinsippet er det samme. Då kjem det gass opp fra bakken, som antennes pga svært høg varme når den kjem ut av fjellet. Forskjellen her er at gassen i vulkanane altså treffer vatn, og derfor ikkje antennes. Høyres det plausibelt ut?

Eg kosa meg veldig oppå haugen med gjørmevulkanane, det var som ein enorm leikeplass! Når det kom store bobler laga dei ordentlig morsom lyd! Blubb... Blubb blubb..

Til slutt tracka vi litt rundt på toppen av den største vulkanen (kraftig vind ja) og så satte vi oss i bilen igjen på vei tilbake til Baku. Langs veien fant Philip forøvrig ein liten oljedam og lot seg jublande fotografere.

Men så kjørte vi heimover og plutselig blei vi stoppa i fartskontroll og Philip måtte inn på dette politikontoret mens eg satt i bilen og venta...

Og når han kom tilbake var vi 60 manat fattigere. Haha! Første fartsbot, tatt i 96 km/t i Az der det i utgangspunktet ikkje fins fartsgrenser? Jaja. 1-0 til det lokale politiet. 

Baku - where all the buildings are brand new..

NB: Langt innlegg. Sorry!
 

Fy søren det var godt å sjå min kjære Philip igjen! Han kom og plukka meg opp på flyplassen i Baku. Jippi. 

  

I skrivande stund sitte eg på senga til Philip i Bul-Bul Prospekt, ei reltativt sentral gate i Baku sentrum. Senga står ikkje midt i gata egentlig, den står på rommet i leiligheten. Som er gigantisk og meget luksuriøs. I tillegg til blanke fliser på alle (!) overflater, vegg-til-vegg-speil i gangen, tre-fire lysekroner i alle rom, megasvær TV og tomanns-dusjkabinett, så kan denne leiligheten i 7. etasje tilby ein suveren utsikt, nesten 4 meters takhøgde, air contidion og vaskehjelp. Ho heiter Sara og er meir enn villig til å skrubbe badet og vaske undertøyet til dei norske ansatte i AGR. Bingo. Her er utsikta på kveldstid:

Her er leilighetsbygget i bakgrunnen og Heydar Aliyev park i forgrunnen. Veldig mange fontener her, det setter eg pris på. Syns det er superfint!

Eg har denne veka fått smake på livet som expat-wife. Det fins mange expat-wives i denne byen, og mitt store mareritt er å bli akkurat det. Desse damene har meir eller mindre  blitt med oljemannfolka sine til denne tilfeldig utvalgte byen på ubestemt tid, og har derfor ingen spesielle planer med oppholdet. Ofte resulterer det i at dei finner kvarandre og danner små expat-wife-klubber eller kanskje heller gjenger. Dei går på kafé. Og til neglesalongen. Og så er det jo lunsj og då blir det jo restaurant eller kafé igjen. Så er det vel nesten kveld og då er det på tide med ein cocktail og iallefall viss dei har shoppa i mellomtida, då er dei sikkert slitne. Så går regninga til mannen, som dei betaler uten å merke det på kontoen så klart, og så er alle fornøgde. Den einaste eg har møtt er Tammy, men ho er nok av dei litt meir normale expat-wivesa. Morsom amerikansk dame. 

Så dei siste dagane har eg som sagt gjort litt av dette, bortsett frå ein liten detalj: eg har gjort det aleine. (It helps.) Eg har tusla som aldri før, tippa eg har tusla eit halvmaraton dei siste dagane. Philip har vert med på masse, mens andre ting har eg måtte gjere mens han sitter på kontoret. La meg fortelle!

 

Mandag var ”bli kjent med byen”-dagen. Philip tok seg fri og vi brukte heile dagen ute. Eg var ikkje forberedt på desse temperaturane, og lurte i begynnelsen fælt på korleis det skulle gå med berre ein kjole og ein shorts i bagasjen. Så kom vaskehjelp-Sara og problemet var løst. Philip må gå i bukse uansett, for i henhold til tradisjoner må alle menn gå i lange bukser. Kvinner derimot, må gjerne gå i miniskjørt. Vi gjorde turist-ting, men var ganske bevisst på kor vi skulle ettersom Philip er godt kjent her allerede. Vi rusla bl.a. i gamlebyen, som er eit geografisk område i sentrum, omgitt av ein mur. Det var slik Baku såg ut før oljebyen begynte å eksplodere etter frigjøringa i 1991 og det nye styresettet var på plass i 1994. I gamlebyen var vi innom ein moské. Eg og Philip måtte gå inn i kvert vårt rom (det var forskjellige rom for kvinner og menn) og det var ein spesiell opplevelse. Ingen andre turister å sjå, så vi tok så lite plass vi klarte. Heldigvis var det ingen som egentlig oppdaga oss, for alle andre der inne var jo opptatt med hodene ned i teppet.

 

Tirsdag stakk Philip på jobb og eg måtte klare meg aleine. Kjempekjekt igrunn! Eg elska å finne ut av steder på eiga hand. Gjekk igrunn rett ned til ”havet”, som treffer byen langs ein lang boulevard, ”Bulvar”, som er nydelig å tilbringe kveldane på. Dette er også midt i sentrum av byen. Herifra kan vi sjå over til verdens lengste flaggstang med verdens største flagg på! Snodig ting å konkurrere om, men for alle del. Pick your fights. Ellers ser man utover det Kaspiske Hav, som er ganske grumsete så nært byen. I horisonten ser man oljeplattform på oljeplattform på oljeplattform på ...

Etter lunsj tok Philip seg fri igjen, og vi lånte bilen til sjefen hans (eller egentlig dama til sjefen), og kjørte ut av Baku. Vi ville på stranda på nordsida av ”halvøya” som byen ligger på, og det tok ein liten halvtime å køyre dit. Badekomplekset vi ville besøke var stengt, men vi heiv oss rundt og kom oss omsider inn på ei offentlig strand i nærheten. Var veldig deilig temperatur i sjøen, tippa mellom 20-25 grader. Bølgene var ganske store, og strømmen i området var veldig sterk og rar. Vi plaska rundt ei stund, og når vi gjekk opp igjen såg vi ”NO SWIMMING”-skiltet som var satt opp på stranda. Godt vi hadde skjønt det for lenge sida, at vi måtte passe oss for den rare strømmen. Men deilig var det uansett! Baku betyr forøvrig ”vindenes by” og det blåser alltid her. Det gjer ingen verdens ting når luftfuktigheten ellers gjer det utålelig varmt.

 

Tilbake kjørte vi ein liten omvei, for å få sett litt meir av den Aserbajdjanske landsbygda. Her kunne kvaliteten på veiane variere kjapt. I det eine sekundet kjørte vi på sandete underlag og med null sjans for å slippe forbi motgåande trafikk, og i det neste sekundet var vi muttens aleine på ein nyasfaltert firefelts motorvei. Som plutselig stoppa. Så måtte vi snu og køyre tilbake. Det var på denne veien at vi møtte ein gjeng kameler som såg ut som dei skulle på bingo eller kanskje dei var på vei på stranda. I dette området har det i mange mange år vert vanlig å hente opp olje som ligg berre like under jorda. Ein måte å hente opp denne oljen er å bruke såkalla ”nikkepumper” som er veldig visuelle mekaniske maskiner, ganske så fascinerande å sjå på. Ellers er dette eit sånt område der du ser gamle damer med skaut, skjegg og manglande fortenner sitte på trammen mens ho prøva å selge ei ku som står bundet til eit tre litt lenger borte i det tørre ørkenlandskapet.

Onsdag var eg såvidt ute av døra før Philip ringte og ba meg bli med på lunsj med jobben hans. Så stakk vi innom dei nye kontorlokalene til AGR for å sjekke dei ut (snart flyttes det!) og det blir stort og fint. Så skulle Philip på jobb igjen, men der hadde det jammen dukka opp ei arbeidsoppgåve som EG kunne ta meg av! Så eg blei sittande på AGR sitt kontor resten av ettermiddagen med ein egen pc og gjennomførte eit offshore sikkerhetskurs. Lurer på når eg skal starte bedrift. Sunniva? Er du med?

I går tok Philip igjen bilen til dama til sjefen, og etter lunsj reiste vi ut til verkstedet for å hente noke som han hadde glømt der. På veien tilbake stakk vi innom eit svært marked, av den ordentlige typen. Det var så enormt og så merkelig plassert (”her er det god plass, vi lager et marked” ”men det er jo midt i ørkenen og langt til alt?” ”drit i det.”). For eit vanvittig sted, og så sjukt med ting. Eg sjekka prisen på ein stavmikser, og etter at eg hadde rynka på nasa når han sa 30 AZN, så kosta den plutselig berre 10 AZN. Og sånn var det med alt. Vi blei omtrent kasta ting etter. Eg fekk på følelsen at det oftest var Azerier eller andre lokale folk som handla der. Vi kunne iallefall drite i å snakke engelsk, så det gjekk på ein glad blanding av den-russisken-Stine-kan og den-azerien-Philip-kan, og så fant vi ut av det meste til slutt :) Vi gjekk derifra uten å ha brukt ei einaste krone, eller skal vi sei ein einaste manat. Det bekrefter teorien (regelen?) om at for stort utvalg gjer det masse meir vanskelig å bestemme seg, og ofte også vanskeligere å finne noke som er interessant.

Trafikken her nede er eit kapittel for seg sjølv. Eg har igrunn ikkje lyst å sei noke særlig meir enn GRØSS.

I dag har eg sjekka ut den lokale frisøren. Han hadde ein fjong salong (hehe) ganske sentralt i Baku, og klipte meg med stor presisjon og andaktig innlevelse. Fornøgd med klipp og vask til 20 AZN (gang det med sju) men må sei eg blei litt slått ut av stylinga. Når eg gjekk ut av salongen såg eg verre ut enn det eg vanligvis gjer når eg står opp! Så takk for hjelpa, men no må eg heim og dusje.

No er det helg og Philip er snart heime fra jobb. Vi hadde egentlig plana om å leige bil og reise litt rundt i Aserbajdsjan denne helga, men Philip har fått i seg noke rart og har vondt i magen. Men det gjer meg ingenting å ta ein dag eller to i armkroken på sofaen heller, med deilig kulinsrisk mat fra alle verdenshjørner. Sjølvsagt lett tilgjengelig i denne byen der øst og vest møtes i veldig respekt for kvarandre.

Vi går ut og spiser middag kvar dag. Lunsj blir også ute, uten at det eigentlig eg nødvendig, men fordi Philip er på jobb så møtes vi ofte ein plass og spiser sammen. Dette er mest fordi det er rimelig, godt utvalg og som oftest meget deilig mat å få. Folka som driver restaurant her har virkelig genuin interesse av at maten skal falle i smak. Øl er også godt her nede, og ganske billig både i butikk og på restaurant. I motsetning til fleire andre muslimske land er det heilt vanlig å både selge og nyte alkohol her. Som Philip seier; folka her er omtrent like muslimske som vi i Norge er kristne.

Det bygges her nede. Overalt. Og det bygges i store mengder. Litt uttafor sentrum er det nettopp ferdigstilt eit enormt leilighetskompleks beståande av sikkert 10 bygninger med 20 etasjer i kvart bygg, men det er ingen som bur der. Enda. Sånn er det fleire steder i byen. Mange steder er det halvferdige bygg, som ikkje jobbes på lenger. Teorien er at alle bygg som er under 70% ferdige ikkje blir skattlagt. Folk spara penga på alt her nede! Ein gang var det eit hus på 16 etasjer som falt sammen under bygging fordi sementleverandøren hadde blanda ut sementen med dobbel mengde vatn. I tillegg er det fasaden som betyr noke - innvendig og bak er det ikkje så viktig korleis det ser ut, så lenge det ser bra ut fra gata. Dette er sjølvsagt lett å sjå når man ser det ovenfra.

Neste helg stikker vi til Dubai, og tar fire netter på hotell og to timer i tunnel der nede. Blir spennande og sikkert ganske hektisk, men deilig for Philip med noken daga på tur :)

Skal prøve å bli flinkare til å oppdatere mens eg er her, men internettet i leiligheten er av varierande kvalitet og ikkje til å stole på. Det kjem når det kjem!

Kjapp oppsummering; eg storkosa meg!