Klokka 00.58 går eg ut i bakgården og begynner å svinse tett opp i folks samtaler og sigaretter i håp om å klare å bryte opp og jage alle mann inn i pub'en igjen. På eit av borda sitter fem mannfolk, i aldersgruppa "britisk-pop-rock-band-i-etableringsfasen." Dei ser mistenkeleg britiske ut. Og rockete.
Stine: Unnskyld, men snakka dåke norsk?
Ein av dei: Ja (nikkar)
Stine: Ok, no er klokka snart ett, og då pleier vi å stenge bakgården. Dei som vil røyke må gå ut på framsida og all alkohol forblir heretter innendørs.
Alle fem: (ser ut som spørsmålstegn)
Ein av dei: Sorry... we don't speak norwegian..
Stine: Oh, but you just said.. Hmm.. Are you british?
Alle fem: yes
Stine: I thought so! (Forklarer alt på nytt, på engelsk.)
Eg diskutera saken med Sunniva, som kan bekrefte at dette faktisk ER eit britisk band, som er hyra inn til å spele under Phonofestivalen i Bergen, og som bur her på hotellet.
Ærlig talt, eg trudde ikkje det gjekk an å sjå SÅ britisk ut. Fem stykk!
