Hadde denne bloggen vert eit alvorlig og samfunsaktuelt forum for debatt, regna eg med folk hadde trudd overksifta mi handla om kvinnemishandling i heimen. Heldigvis har eg vett til å styre unna den type mannfolk, og trives med min kjære, som i eit hvilket som helst basketak må overgi seg i det eg begynner å kitle. Det seiast at kitling (bokm. inf. "å kile") er den nordiske torturmetoden. Alle veit jo om groteske asiatiske torturmetoder, og kor effektive dei er. Eg er likevel overbevist om at kitling kan framprovosere dei hemmeligste hemmelighetane i verden. Lure på om eg skal bli profesjonell kitleterrorist?
Nei, takke seg til. Blåmerker får eg jo av ingenting. Er det meldt liten kuling kan eg nesten ikkje gå ut. Akkurat huden min er ganske skjør, til tross for at resten av kroppen har holdt seg sammen i ein bit i snart 23 år. Eg har alltid blåmerker når eg har vert på jobb (i bar og hotellresepsjon) og etter at eg har vert på fest.
Syns å hugse at eg hadde blåmerker etter denne eksapaden i London i 2007; MUSE på Wembley Stadion.
Men i det siste har eg fått malplasserte og kraftige - men pittesmå - blåmerker av å klatre. Okei, i går fekk eg eit som var lett å forklare, då eg falt ganske langt, og blei litt blå mellom beina der selen stramma inn. Men kan noken forklare dei fire små som er i samme høgde på kvar side av knea?
Dagens deiligste minne:
Jentetur til Dublin i 2008, SSS på besøk hos mamma og Garret. Snapshot frå hundeløp på Newbridge, med smakfult flytande tilbehør. Eg lengta så det gjer ilt i kroppen. Sukk.
No venta ein heil dag (!) uten noke som helst på timeplanen. Det er ein fortryllande og nesten krevande følelse. Ka i alle daga skal eg finne på når ingen andre har laga planane for meg? Foreløpig ser dagen slik ut: stikke på MX sport og prøve å bruke opp mitt gavekort på 201,-, innom biblioteket og låne første boka i Disc World-serien, møte Sunniva på pub'en og bable, lage middag før Philip stikker på Flesland for å holde kurs, og kanskje lese resten av kvelden?
