På forhånd har eg gjort litt research, og laga ei slags oversikt over ting som kan vere kjekt å få med seg i løpet av denne turen til Az. Ei av dei tinga var "mud volcanoes", som er eit fenomen eg aldri tidligere har hørt om, men som fins i det småkuperte landskapet på kysten sør for Baku, i retning Iran. I Lonely Planet sitt syltynne hefte som omhandler både Aserbajdsjan, Georgia og Armenia, står det eit ørlite avsnitt om gjørmevulkanane samt ein relativt tvetydig veibeskrivelse, men nok til at vi i går la ut på ekspedisjon.
Vi heiv oss i bilen og la avgårde. Det regna første halvtimen, og temperaturen låg på komfortable 21 grader. Straks det slutta å regne og vi inntok semi-ørkenen sør for Baku tok det imidlertid ikkje lang tid før vi var oppe i 31 grader i skyggen. Philip er ein stødig sjåfør i den ellers håplause trafikken, og tok oss (til tross for heit diskusjon rundt betydningen av order "junction") på riktig avkjørsel. Vi surra litt rundt i det tørre ørkenområdet før ei babushka skjønte ka som var greia og peika oss i riktig retning.
Det bar oppover ein sandete, svingete vei langs "a hill on your right hand side" som Lonely Planet beskriver det. Ikkje eit menneske å sjå i mange kilometers omkrets. Vindstyrken kunne kjennes godt på den lille poloen, og sanden som virvla rundt på utsida kunne fortelle ka som venta oss når vi skulle ut av bilen. Ikkje rart egentlig, når vi skulle på toppen av ein 120-meters sanddyne, med kast frå det Kaspiske Hav rett inn fra øst.
Siste bakken opp var det reine Dakar-showet, men den lille poloen med automatgir imponerte kraftig og tok oss heilt opp. Der var det éin anna bil, men den forsvant når vi kom. Så då var vi aleine med alle gjørmevulkanane!
No skal eg ikkje sei at eg er vitenskapelig overbevist om dette her, men eg antar at vulkanane dannes fordi det kjem gass opp fra jorda som treffer vatn og sand underveis - derav gjørme. Så kjem denne gassen opp gjennom kanaler i bakken, og derfor munner den ut samme sted kver gang. Det finnes også brennande fjell her i Az, og prinsippet er det samme. Då kjem det gass opp fra bakken, som antennes pga svært høg varme når den kjem ut av fjellet. Forskjellen her er at gassen i vulkanane altså treffer vatn, og derfor ikkje antennes. Høyres det plausibelt ut?
Eg kosa meg veldig oppå haugen med gjørmevulkanane, det var som ein enorm leikeplass! Når det kom store bobler laga dei ordentlig morsom lyd! Blubb... Blubb blubb..
Til slutt tracka vi litt rundt på toppen av den største vulkanen (kraftig vind ja) og så satte vi oss i bilen igjen på vei tilbake til Baku. Langs veien fant Philip forøvrig ein liten oljedam og lot seg jublande fotografere.
Men så kjørte vi heimover og plutselig blei vi stoppa i fartskontroll og Philip måtte inn på dette politikontoret mens eg satt i bilen og venta...
Og når han kom tilbake var vi 60 manat fattigere. Haha! Første fartsbot, tatt i 96 km/t i Az der det i utgangspunktet ikkje fins fartsgrenser? Jaja. 1-0 til det lokale politiet.
Vi heiv oss i bilen og la avgårde. Det regna første halvtimen, og temperaturen låg på komfortable 21 grader. Straks det slutta å regne og vi inntok semi-ørkenen sør for Baku tok det imidlertid ikkje lang tid før vi var oppe i 31 grader i skyggen. Philip er ein stødig sjåfør i den ellers håplause trafikken, og tok oss (til tross for heit diskusjon rundt betydningen av order "junction") på riktig avkjørsel. Vi surra litt rundt i det tørre ørkenområdet før ei babushka skjønte ka som var greia og peika oss i riktig retning.
Det bar oppover ein sandete, svingete vei langs "a hill on your right hand side" som Lonely Planet beskriver det. Ikkje eit menneske å sjå i mange kilometers omkrets. Vindstyrken kunne kjennes godt på den lille poloen, og sanden som virvla rundt på utsida kunne fortelle ka som venta oss når vi skulle ut av bilen. Ikkje rart egentlig, når vi skulle på toppen av ein 120-meters sanddyne, med kast frå det Kaspiske Hav rett inn fra øst.
Siste bakken opp var det reine Dakar-showet, men den lille poloen med automatgir imponerte kraftig og tok oss heilt opp. Der var det éin anna bil, men den forsvant når vi kom. Så då var vi aleine med alle gjørmevulkanane!
No skal eg ikkje sei at eg er vitenskapelig overbevist om dette her, men eg antar at vulkanane dannes fordi det kjem gass opp fra jorda som treffer vatn og sand underveis - derav gjørme. Så kjem denne gassen opp gjennom kanaler i bakken, og derfor munner den ut samme sted kver gang. Det finnes også brennande fjell her i Az, og prinsippet er det samme. Då kjem det gass opp fra bakken, som antennes pga svært høg varme når den kjem ut av fjellet. Forskjellen her er at gassen i vulkanane altså treffer vatn, og derfor ikkje antennes. Høyres det plausibelt ut?
Eg kosa meg veldig oppå haugen med gjørmevulkanane, det var som ein enorm leikeplass! Når det kom store bobler laga dei ordentlig morsom lyd! Blubb... Blubb blubb..
Til slutt tracka vi litt rundt på toppen av den største vulkanen (kraftig vind ja) og så satte vi oss i bilen igjen på vei tilbake til Baku. Langs veien fant Philip forøvrig ein liten oljedam og lot seg jublande fotografere.
Men så kjørte vi heimover og plutselig blei vi stoppa i fartskontroll og Philip måtte inn på dette politikontoret mens eg satt i bilen og venta...
Og når han kom tilbake var vi 60 manat fattigere. Haha! Første fartsbot, tatt i 96 km/t i Az der det i utgangspunktet ikkje fins fartsgrenser? Jaja. 1-0 til det lokale politiet.
Jeg må nå si at dere er kreative og finner på artige ting å utforske! Grundig research er alltid lurt. Verre var det med fartsboten.. men 60 manat er vel "levelig", det tilsvarer vel ca 60 euro?
SvarSlettHahahaha, herlig liten historie! Såg stilige ut dei gjørmevulkanane. Fortsett å oppdatere fra turen! :D
SvarSlett