Haustfløyen

Forhåpentlegvis til inspirasjon for alle dei som held på å miste grepet og falle i vinterdvale. Fløyen er aldri så vakker som på hausten. Pakk med kakao og kjeks, sett favorittmusikken på headset'et og rusle i sjølvvalgt tempo. Min favorittaktivitet no om dagane!

Pus og Muse

I dag er det fredag. Av ein eller anna framleis ukjend årsak, er eg på jobb. Her er det fleire folk bak bardisken enn det er utanfor, foreløpig. Men ettersom det er fredag, så tenker eg at det ramlar inn både slitne stamgjester, ungfoler med falsk legitimasjon, skjenkekontroll og tidlegare ansatte i løpet av dei neste timane.

Oh. Robyn og han eine i Röyksopp var innom og spurte etter fyrstikker i sta. Eg gav dei fyrstikker og dei takka pent, lånte dassen og gjekk. Eit celebert toalettbesøk, med andre ord. Eg hadde ikkje peiling på dette før Thomas informerte meg om det etterpå. Haha!

Denne veka har vore eit sant slit, men no er den snart over. I morra klokka 07.58 sitter eg på toget til Oslo. Ved sidan av meg sitter Philip - ein ufatteleg bra fyr. I lomma har vi tannbørstene våre, ei rein truse, fotoapparat og billetter til MUSE i Spektrum på søndag. Dette har eg både gleda meg til, og fortjent.

Men denne veka har også vore ganske så koseleg. Eg og Philip har vore pusevakt for Edvard Lurkepus, som er katta til mamma, Garret og Karoline. Ho har vore litt deperimert, men ikkje meir enn at ho framleis malar konstant. (Men det er vel naturleg å vere trist pus når ein må vere inne i ein leilighet i Bergen sentrum i ei veke i strekk.) Verdens finaste pus? Ja!

Til slutt: eit bilde av ein kjekkas.

Tid kjøpes, det meste av interesse!

I dag har vert ein ordentlig slapp dag. Nattevakt er både fryd og forargelse samtidig. Fryd fordi eg får rusle rundt på jobben i mitt eget selskap, spotify eller P3 på høgtalarane og tilgang til eit hotellkjøkken (!) med ein brukbar timelønn. Forargelse fordi eg går glipp av masse. Fallskjermhopping på dagtid og øldrikking på kveldstid, samt ei god natts søvn om natta er berre nokre tilfeldige eksempel.

Eg har brukt litt tid i dag på å tenke over tida mi, og korleis eg disponerer den. Vi har trappa opp skulearbeidet i haust, og det kjennes både naudsynt og effektivt. Men korleis eg skal få tid til alle dei andre tinga eg skulle gjere i haust er eit framleis ubesvart spørsmål.

I mellomtida skal eg lage ei lita oppmuntrande liste over ting eg har:

• Ei vanvittig motiverande yogainstruktørjente. Superfresh!
• Problemstilling til bacheloroppgåva mi
• Mamma, Garret og Karoline i samme fylke!
• Arbeidslyst (manglar berre tid!)
• Sparekonto med navn "Russland 2010"
• Noken herlige jenter i klassen, som gjer skuledagane ekstra underhaldande
• Nylig blitt tante til Theodor
• Min fantastiske sejelevenn og kjæreste - Philip
• Mange nye venner i Bergen Fallskjermklubb

(Påken 2009: Slakkline med tøysko og kortarma genser. Deilig!)

Everybody, Somebody, Anybody and Nobody

This is a little story about four people named Everybody, Somebody, Anybody, and Nobody.

There was an important job to be done and Everybody was sure that Somebody would do it.
Anybody could have done it, but Nobody did it.

Somebody got angry about that because it was Everybody's job.

Everybody thought that Anybody could do it, but Nobody realized that Everybody wouldn't do it.

It ended up that Everybody blamed Somebody when Nobody did what Anybody could have done.

Are you british?

Klokka 00.58 går eg ut i bakgården og begynner å svinse tett opp i folks samtaler og sigaretter i håp om å klare å bryte opp og jage alle mann inn i pub'en igjen. På eit av borda sitter fem mannfolk, i aldersgruppa "britisk-pop-rock-band-i-etableringsfasen." Dei ser mistenkeleg britiske ut. Og rockete.

Stine: Unnskyld, men snakka dåke norsk?
Ein av dei: Ja (nikkar)
Stine: Ok, no er klokka snart ett, og då pleier vi å stenge bakgården. Dei som vil røyke må gå ut på framsida og all alkohol forblir heretter innendørs.
Alle fem: (ser ut som spørsmålstegn)
Ein av dei: Sorry... we don't speak norwegian..
Stine: Oh, but you just said.. Hmm.. Are you british?
Alle fem: yes
Stine: I thought so! (Forklarer alt på nytt, på engelsk.)

Eg diskutera saken med Sunniva, som kan bekrefte at dette faktisk ER eit britisk band, som er hyra inn til å spele under Phonofestivalen i Bergen, og som bur her på hotellet.
Ærlig talt, eg trudde ikkje det gjekk an å sjå SÅ britisk ut. Fem stykk!

I fritt fall til hausten?

I morgon er det skule igjen. Prøva å akklimatisere meg etter ein ubeskriveleg bra sommer, men det er neimen ikkje enkelt. Eg veit at det blir kjekt å komme igang med skule og å fullføre bachelorgraden, men når eg heile tida blir minna på dette: 

...så kan ein trygt sei at kvardagen har mykje å bevise før den blir heilt rå. Heldigvis skal eg tilbake til Russland og hoppe meir fallskjerm neste sommer! (Berre 476 640 minutta igjen til 14. juli 2010, for ordens skyld.)

Å drikke te

Eg har aldri vore av den te-drikkande typen. For berre eit år sidan blei eg fortruleg med å drikke kaffi, uheldigvis. Det er jo både smakfullt og vanedannande, og når eg i tillegg får drikke så mykje eg treng på jobben, og jobbar mykje nattevakt... Ja, då blir det for mykje kaffi.

I sommar har eg for første gong smakt te, og likt det. Tidlegare har eg smakt te, men ikkje heilt skjønt greia. Det smakar varmt vatn med eit hint av (fyll inn). Eg har alltid likt smak betre enn hint. Twist, heiter det vel på engelsk. "Sparkling water with a twist of lemon", for eksempel. For meg er te sånn, og inntil nyleg har dette ikkje vore godt nok.

Men under mitt 16 dagar lange opphald i Kolomna utanfor Moskva i juli endra eg meining. I restauranten på hoppfeltet serverte dei halvlitere med te, i mange ulike smakar. Det var berre å mjuke ut prinsippane og dynge på med sukker. Resultatet har vist seg i natt. Eg drakk ikkje kaffi heile dagen i går, og i fire-tida i natt kom eg på at eg ikkje hadde drukke kaffi i det heile tatt. Og så tok eg meg ein kopp med te.

Og hemmeligheten? Brunt sukker. Mmm!